I over 40 år har den profittorienterte slankeindustrien prøvd å slanke den norske befolkningen. Til tross for det, har prosentandelen av mennesker med en KMI på over 30, steget betraktelig i samme periode. Siden de fleste eksisterende tilbud om hjelp til vektnedgang har en økonomisk kostnad, er det mange fedmerammede som ikke kan ta seg råd til det. I tillegg gir disse tilbudene sjelden den tilretteleggelsen, støtten og langtidsoppfølgingen som ofte trengs for å innføre viktige livsstilsendringer og oppnå varig vektreduksjon.

 

At fedme er et voksende helseproblem i samfunnet er det ikke noe tvil om, og så langt tyder statistikken på at trenden ikke vil snu av seg selv. I følge den siste folkehelseundersøkelsen, var det 10,6 % av befolkningen i Oslo som hadde en KMI på over 30. Bare i Oslo utgjør denne gruppen ca.70.000 mennesker, og i andre fylker ligger denne prosentandelen på hele 15-21%. Nylige undersøkninger viser også på at fedme og overvekt hos barn og ungdom øker i et urovekkende tempo. Alle disse barn og unge trenger også et tilrettelagt tilbud om hjelp og støtte, før utviklingen eskalerer videre.

 

Fedmeepidemiens kontinuerlige utbredelse påvirker ikke bare det enkelte individet, men får ringvirkninger i hele samfunnet. Et eksempel på det, er fedmerelatert sykefravær og arbeidsledighet. En undersøkelse fra 2016 viser at personer med fedme sjeldnere er i full jobb enn normalvektige i samme aldersgruppe. Hvis de er i jobb, så har de ofte vesentlig fler sykedager enn personer med en KMI på under 30.

 

En av faktorene som kan bidra til en generell vektøkning i befolkningen er nedgangstider i økonomien. Billig, karbohydratrik mat som inneholder mye stivelse, sukker og melprodukter er gjerne mettende, men mangler ofte viktige næringsstoffer. Fedme er også koblet til sosioøkonomiske og kunnskapsrelaterte forutsetninger. Forskningen tyder f.eks. på at personer med høyere utdannelse har lavere gjennomsnittlig KMI enn personer med lavere utdannelse. Høyutdannede har som regel høyere inntekt, og kan i større grad benytte seg av ulike treningstilbud og fritidsaktiviteter. De har også større muligheter til å kjøpe dyrere og sunnere matvarer, samt betale for eventuelle slankekurs, og har kanskje tilegnet seg mer kunnskap om et sundt kosthold. Dette betyr at hvis en større del av befolkingen blir rammet av fattigdom og nedgang i reallønn, kan det få alvorlige konsekvenser i form av en økning i antall mennesker som utvikler fedme, samtidig som mange allerede fedmerammet kan gå ytterligere opp i vekt. Hvis SORFO blir en realitet, vil mange få et tilbud om gratis trening, støtte, kunnskap og hjelp til å gå ned i vekt, uansett inntektsnivå. 

 

Fedmeepidemien er et problem som vokser for hvert år, og med Norges eldrebølge vil problematikken bli stadig mer kritisk og mer økonomisk krevende. Så, selv om det vil bli kostnadskrevende å etablere og drifte et SORFO-senter, er spørsmålet om vi som nasjon har råd til å la være. Spesielt med tanke på alle lidelser som fedmeepidemien forårsaker og hvor mye den allerede belaster helsevesenet.